Filmatisk tatami-romportrett

Et mellomlangt fotografi som fanger et naturlig, oppriktig øyeblikk i hverdagen: en ung østasiatisk kvinne står i et tatamirom med lavt tak i skumringen. Et 85 mm objektiv, komposisjon fra livet og opp. Bak henne: slitte tatamimatter, en mørk terrakottavase på gulvet med en vissen gren, og shoji-dører som glimter svakt i solnedgangens etterglød. Den unge østasiatiske kvinnen er i begynnelsen av tjueårene. Hun har mandelformede øyne med naturlige doble øyelokk, blikket hennes er mykt og litt nedovervendt. Nesen hennes er høy og delikat. Huden hennes er lys til lys beige og virker varm i kveldsgløden. Under retningsbestemt lys er hudens underliggende spredning synlig, med subtile speillignende høydepunkter på kinnbena og nesen, som avslører fint teksturerte foundationpartikler. Hun hadde på seg en silkecheongsam med hibiskusbroderi i falmede burgunder- og lys salviegrønne tråder – mønsteret var litt eldre, rosefargen ble dypere over tid til en rosa farge som minner om gamle teflekker. En ståkrage og korte ermer. Hun sto vendt mot de glødende shoji-dørene, med armene langs sidene, ubevegelig. Rommet krevde ingen opptreden fra henne. Noen få løse hår var rufsete av den svake luftstrømmen, en naturlig, utilsiktet ufullkommenhet, ikke geometrisk symmetrisk. Shoji-dørene, badet i ettergløden av den nedgående solen, virket ravrosa, bakgrunnsbelyste og mykt diffuse, og innhyllet rommet i en varm skygge. Ansiktet hennes mottok bare reflektert varmt lys – ingen synlig direkte lyskilde. Shoji-dørene blandet seg sømløst med den omgivende fargetemperaturen og innhyllet henne i rommets atmosfære. Skyggeområdene har en subtil ISO 400-filmkorn, som presenterer en fotografisk støytekstur snarere enn glattheten til CG-gjengivelse. Sideforhold 9:16. Ingen vannmerke, ingen tekstoverlegg, ikke tegneserie, ikke digitalt maleri, ikke illustrasjon, ikke animasjon.