2D til 3D surrealistisk gatefotografering

En asiatisk voksen kvinne dukker opp i Shibuya, Tokyo, nær eller festet til bakgrunnsoverflaten, ved hjelp av et frontalt perspektiv, et kamera i øyehøyde og en realistisk gatefotograferingskomposisjon. Kroppen er tydelig delt inn i 2D- og 3D-tilstander: 2D-kroppsdelen er et flatt, trykt bilde festet til bakgrunnsoverflaten, mens 3D-kroppsdelen brått forvandles fra sin grenseposisjon til en realistisk 3D-menneskefigur, og går inn i det virkelige rommet. 2D-kroppsdelen er utelukkende et flatt, trykt bilde, tett festet til bakgrunnsoverflaten, og mangler realistisk tykkelse, volum eller utstående romlig struktur. Dette 2D-området viser teksturen til realistisk papir/plakat/klistremerke/veggmaleri/gateplakat, med en matt trykkeffekt, lett falming, finkornethet, papirfibre, tegn på aldring og kantslitasje. Kantene på 2D-bildet kan ha lett krølling, avskalling eller skade, med synlige limrester, pastarester, revne papirbiter eller bakgrunnsteksturer. Teksturen på [bakgrunnsflaten] må være synlig gjennom eller påvirke det 2D-menneskelige kroppsområdet, for eksempel betongveggtekstur, hull i murvegger, riper i metallplater, gammel trestruktur, graffitimerker, flekker, sprekker, klistremerkerester osv., som skal blande seg naturlig med 2D-området av figuren. Den 2D-menneskelige kroppsdelen skal se ut som et bilde som er trykt, limt, sprayet eller malt på bakgrunnsflaten, snarere enn en ekte stående person. Den [3D-kroppsdelen] forvandles brått fra [grenseposisjonen] til en ekte 3D-menneskekropp med fullt realistisk volum, anatomisk struktur, materialdetaljer, belysning, perspektiv, okklusjon og fysisk kontakt. 3D-området skal tydelig gå inn i det virkelige rommet og skape en sterk kontrast til 2D-området. Hud, klær, sko, hår, tilbehør eller andre kroppsdetaljer skal ha hyperrealistiske teksturer med realistiske høydepunkter, skygger, rynker, tekstur og romlig dybde. Grenseposisjonen mellom 2D og 3D må danne en klar, skarp, presis og synlig grenselinje. Denne grensen skal se ut som om et flatt, trykt bilde og en realistisk 3D-menneskekropp er brått, men nøyaktig sydd sammen på samme kropp. Denne separasjonen kan ikke være uskarp, gradient eller som en vanlig forvrengning eller gjennomskinnelig effekt; den må tydelig vises: på den ene siden er et flatt 2D-bilde festet til en bakgrunn, og på den andre siden er en 3D-menneskekropp som virkelig kommer inn i det virkelige rommet. Hvis det er graffiti, klistremerker, flekker, sprekker, spraymaling, tekst eller andre bakgrunnselementer i scenen, kan de dekke eller legge over den 2D-kroppsdelen, akkurat som bakgrunnsoverflaten fortsetter å bli skrevet på, sprayet eller dekket etter at 2D-bildet er limt inn. Bakgrunnselementer bør ha et realistisk overflateforhold til det 2D-menneskekroppsområdet, i stedet for bare å forbli bak figuren. Det 3D-menneskekroppsområdet må ha eksplisitt interaksjon med det virkelige miljøet: hvis den 3D-kroppsdelen inkluderer føtter, ben, hender, armer, hode eller andre utstående kroppsdeler, må realistisk fysisk kontakt, skygger, okklusjon og romlige forhold vises. For eksempel skaper en fot som tråkker på bakken en liten trykkdeformasjon; en arm stikker ut fra et flatt bilde, skjuler bakgrunnen og kaster en skygge på en vegg eller bakken; et hode stikker ut fra plakaten og har realistisk ansiktsvolum, hudtekstur og lys- og skyggestruktur. Den overordnede stilen er surrealistisk realismefotografi, som opprettholder troverdigheten til autentisk gatefotografi samtidig som den vektlegger det visuelle paradokset med 2D- og 3D-menneskefigurer som er sydd sammen. Belysningen er [lysforhold], bakgrunnen er [bakgrunnsdetaljer], og den overordnede atmosfæren er [visuell stil]. Bildene bør ha filmatisk komposisjon, høy detaljrikdom, realistiske materialer, realistisk lys og skygge, og et realistisk romlig perspektiv; surrealistisk fotografering, filmatisk følelse, fotorealistisk realisme, høy detaljrikdom, 8K-oppløsning.